Bli med på Skogstur i Bratt Terreng! - til Hyttefjell ved Eikern

(4) Akkurat der vi valgte å spise lunsj, viste seg å være det aller vakreste stedet på turen. Flaks!

Min venninne Hanne inviterte på Skogstur til Hyttefjell ved Eikern. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til! Eikern ligger jo i Fiskum, mitt hjemsted, kun en 5 minutters biltur hjemmefra. Jeg kjørte ca 10 minutter til for å ankomme startstedet som lå på motsatt side av Eikern, ganske tidlig på veien som fører mot Eidsfoss. 

Herfra startet turen (1). Knausen i bakgrunn er Østerudfjell.

Vi parkerte på Østerudveien, og planen var å følge sti og en slitt "traktorvei" opp til Hyttefjell. Det var en deilig solfylt formiddag, den 13. mai, og vi gledet oss. Planen var å følge sti og deretter en slitt "traktorveg" opp til Hyttefjell. Jeg har aldri vært i området, så Hanne var kjentmann & guide.

Det ble en luftig, spennende, innholdsrik, krevende og koselig tur i tildels helt ukjent terreng ... Se grønn markering for løypetraseen vår

Endring i planene

Skravla gikk, det er lett å gå i godt selskap. Det tok ikke lang tid før Hanne stoppet opp, og jeg så hva hun kikket på: Et nærmest usynlig tråkk som tok av fra den lille stien vi gikk på, rett oppover åsen. Jeg kikket granskende oppover, for å se om jeg kunne få et glimt av hvor bratt terrenget blir i den retning – det var ikke mye å se for alle trærne midt i granskauen. 

(2) Her holdt vi til venstre og fulgte et lite tråkk i retning fjellskrentene som hang over Eikern - mon tro hvor det førte hen?

Det ble ikke vekslet mange ord før vi holdt til venstre og fulgte det lille tråkket i stedet. Her hadde ingen av oss gått før. Snart var den nesten usynlige stien helt usynlig, og vi gikk på "feelingen" fritt i terrenget - med stø kurs mot toppen. Hanne og jeg var nå i vårt ess: Dette liker vi! Å gå opp nye veier og utforske nytt terreng, å utfordre skjebnen aldri så lite ...

Eikern badet i solskinn, vi skimtet det mellom trærne mens vi jafset høydemetere i godt tempo

Det er gøy å gå på oppdagelsestur, og særlig når vi ikke helt vet om det blir for bratt til å klare å komme opp. Vi ble overveldet av Naturen rundt oss, og alle sanser var åpne for å følge med – det er jo nødvendig når vi er ute og går i slikt terreng. Rett som det er fikk vi se det vakre Eikern blinke i blått og solstråler mellom de grønne trærne. Snakk om vakkert!

Jammen fant vi ikke en barlind oppe i lia! De er det sjeldent at jeg ser ute i naturen

Et godt stykke var det ren klyving ... mon tro om vi kom til en blindveg rundt neste knause?

Et godt stykke var det ren klyving, og det mest spennende var om vi ville klatre oss fast oppe i veggen. Etter en god innsats fant Hanne dette supre hvilestedet, hvor vi fikk samlet oss og samlet tankene. Vi var skjønt enige om at ingen av oss kunne komme på noen andre vi kunne invitere med på en slik skogstur. Løypevalget var rett og slett spenstig.

(3) Hanne fant et mega-utsiktspunkt på den første lille hylla vi passerte på ganske så mange høydemeter. Langt under oss ligger veien langs Eikern, som var startpunktet.

Jeg tar en "power-nap" - samler krefter til høydemeterne over oss. Dette er ikke hverdagskost, selv for en koronapermittert!

Høyere og høyere, luftigere og luftigere, mer og mer luftperspektiv. Plutselig oppdaget begge utforskerne at vi hadde gått tomme for energi – tid for lunsj! Akkurat der vi oppdaget dette, viste seg å være det vakreste stedet på hele turen. Flaks! Vi nøt utsikten over Eikern og koste oss med de herlige trærne som vokste i alle retninger her på dette stedet. Stille og rolig var det, bare fuglesangen og vinden traff trommehinnene. Det var rett og slett Fredelig.

Dette var "Cruxet" på turen. Ikke noen 5+ klatring, men dog en liten utfordring!

(4) Utsikten fra lunj-plassen vår

Hvis du ikke har skjønt det enda, så innrømmer jeg å være over gjennomsnittlig glad i trær!

Med nye krefter gikk det lett videre mot toppen:

Vridningen på stammen skal visstnok indikere ekstra gode vekstvilkår for dette treet - mens det enda levde!

Hanne og Heidi diskuterte om dette var Tiur eller Orrfugl-bæsj. Vi visste ikke. Vi så også type elgbæsj i alle størrelser. Heidi fylte lomma for å spørre en ekspert når jeg kom hjem: Hva er forskjell på Elg- Hjort- og Rådyr-bæsj?

Da terrenget flatet ut, traff vi på denne enhjørningen

Vi skjønte at vi hadde greid det da landskapet flatet ut. Plutselig traff vi på en blåmerket sti – Hanne forteller at det er ganske nytt med denne blåmerkingen på denne stien. Hun opplyser videre at Øvre Eiker har en lokal-avdeling knyttet til DOT (Drammen & Opland Turistforening). Vi kunne se at det var lagt ned et betydelig arbeid i fremkommelighet fremover langs stien.

Snart støtte vi på blåmerket sti, og det lå litt spredt snø på bakken.

Et veiskille

Her skilte vi lag med stien opp til Slettfjell. Dette fjellet kan vi besøke en annen gang. Det begynte å røyne på kreftene mine, og Hanne var ikke vanskelig å overtale da jeg foreslo raskeste vegen hjem. Den gikk over Hyttefjell.

(Snø-symbol) Stikrysset er godt merket. Slettfjell får vente, vi satte kursen rett mot Hyttefjell

(6) I Ospedalen ved avstikkeren ned til utsikten på Hyttefjell stod denne kjempen av ei osp. Skal vi anslå 2 meter i omkrets? Den største jeg har sett!

Hyttefjell

Innen vi kom til utsikten ved Hyttefjell begynte jeg å gå ganske tom for krefter. Kroppen hadde fått kjørt seg med all klyvingen, men det er bare deilig å kjenne at kroppen har hatt en utfordring. Utsikten var formidabel i begge retninger: Mot Fiskum med Jonsknuten over Kongsberg den en retnignen, og mot Eidsfoss i den andre retningen. Bare pass på å ikke trå for langt ut på kanten! Her var det rett og slett loddrett stup.

(7) Utsikten fra toppen av Hyttefjell! Den var formidabel i begge retninger.

Så bar det nedover - og nedover - og nedover!

Hjemturen gikk jevnt og trutt: Langs sti og traktorveg - den veien vi i utgangspunktet hadde planlagt å gå opp. Vi kikket på detaljer: Trær, planter, stein, blomster, bekker ... det meste som fikk oss til å glemme at muskulaturen verket.

Interessant furu!

Noen trær finner sin egen vei

Hanne og jeg diskuterte hva dette kunne være for steinslag - den var helt forskjellig fra alt annet vi hadde sett på vår veg - kanskje marmor? Vi er i utkanten av Oslo-feltet, der kan alt skje ...

Tørrbekk kommer fra Østerudseterkjenn, og renner ut i Eikern. Den fulgte oss på vår nedstigning, vi krysset den mange ganger langs den slitte traktorveien.

Huldrebu

Huldrebu var ikke hva jeg vil kalle et koselig sted. Det var heller litt mystisk – eller mytisk. Høyt over bua henger det bratte Hyttefjell. Vi skygget fort unna og fortsatte ferden nedover fjellsida.

(8) Huldrebu klamret seg fast i fjellsida høyt over Eikern, med Hyttefjell-skrenten i bakgrunn

Huldrebu var mildt sagt falleferdig, og navnet gav gjenklang i stedet.

Stien som førte oss tilbake til utgangspunktet

Vi lette litt etter stien som skulle ta oss tilbake til bilen, men plutselig dukket den opp foran oss, og da var det ingen tvil. Denne biten var flat og frodig, og det var åpenbart lunt her. Vegetasjonen var irrgrønn og bladverket hadde kommet betydelig lenger enn oppe på fjellet.

Stien som slynget seg langs fjellsida - Blåbærlyngen var lysegrønn, det samme var de nye gran-skuddene.

Her hadde selv ospa kommet langt! Det har jeg ikke sett noe annet sted enda.

Skogfiolene er alltid vakre der de dukker opp på skogbunnen.

Strutseving - er en art av Bregner

Hanne bråstoppet bilen på veg ned Østerudvegen mot hovedvegen langs Eikern. "Strutseveng!" utbrøt hun. Jeg så spørrende ut, men Hanne hadde allerede hoppet over en liten bekk og befant seg ute i grøfta hvor hun plukket en bukett av bregnene som vokste i grøftekanten mellom jordet og den lille bekken. 

Hanne plukker Strutseving i grøftekanten

Forklaringa kom i etterkant: Strutseving kan brukes til mat - skuddene skal være gode til både den ene og andre retten. Jeg slo opp i Wikipedia:

Strutseveng er i Noreg sjeldan på Vestlandet og i Finnmark, men veks elles både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Austlandet.

Planta trivst langs elvar og bekkar, flaummark, beitemark, og på fuktige elvebreidder og skråningar. 

Samanrulla skot av strutseveng kjend som felehovud kan brukast til mat.

"Samanrulla skot av strutseveng"

Lurer på hva det ble til middag hos Hanne denne dagen?

Takk for en fantastisk spennende og lærerik tur! Takk for alle gode sanseinntrykk, og øyeblikkene av nærvær i kontakt med naturen. Takk for utsyn og innsyn - og ikke minst takk for særdeles hyggelig og sprekt selskap på turen!

Hør gjerne på Kine Hellebust: "Det handler om å leve!"