Dagen blir ikke alltid slik jeg tror – på godt og vondt

I dag trodde jeg det var en helt vanlig fredag. Det fine med fredager er at jeg kan være fornøyd med en ukes god arbeidsinnsats, og ta helg med god samvittighet. Det er deilig! Bare en arbeidsdag igjen … og jeg skjønner hva du tenker: «Hvordan kan hun si arbeidsdag? Hun er jo permittert! Hun jobber ikke! Hva gjør hun egentlig om dagene?»

Saken er at opplegget jeg har bygget opp, og dokumentert fortløpende i bloggen, fungerer ganske godt. Jeg føler at det er forskjell på arbeid og fritid, og jeg føler at jeg gjør et meningsfullt stykke arbeid. Det er 100% selvvalgt, jeg er min egen leder, ingen leder har noen gang pisket meg så hardt og vært så streng, og jeg er ordentlig sliten når helga kommer. Men lykkelig og fornøyd!

Til tross for rutiner er det alltid rom for å omprioritere, hvis det skulle by seg anledninger som jeg anser viktig å benytte meg av. I dag begynte dagen som vanlig, og frem til kl. 9:15 hadde jeg allerede gjort unna viktig arbeid: Opp kl. 5:20, Morgenrutiner og frokost med Bjørn. Lese faglitteratur: Kanban av David Anderson kapittel 14 og 15 fra kl. 7 til 9. «Kaffemøte» i Teams med mine arbeidskolleger – et viktig tiltak for meg for å gjøre det lettere når jeg skal tilbake i jobb.

Så av gårde til Kongsberg for å treffe min far i parken: Status i mitt «studieløp», veien videre (hvilken bok skal jeg begynne på nå som jeg snart er ferdig med Anderson) samt koselig småprat og litt planer for hva vi skal gjøre på hytta utover våren.

Heggen er det treet som har kommet desidert lengst akkurat nå, og skiller seg lett ut blant andre trær med sine lysegrønne blader.

Omprioritering

På veg til Kongsberg fikk jeg meldingen som medvirket til første omprioritering i planene: Min venninne Hanne fra Vestfossen inviterer til isbading i Eikeren kl. 12:30. Det rekker jeg akkurat, etter mine ærend på Kongsberg. «Ja takk!!!» Jeg har ikke vært sammen med Hanne og pratet ordentlig med henne på flere år. Og så har jeg jo gått isbadekurs! Wim Hof-metoden fikk meg til å bade i Totenvika i Mjøsa, mens isen knaste under føttene på veg ut i den rullesteinsbelagte lang-grunnen og det var 14 minusgrader i det snødekte landskapet. Isbading som vane tok aldri av, men akkurat nå tenkte jeg at «ja, isbading i Eikeren høres perfekt ut!»

"Isbading" i Sandsbukta - Eikern. Det er ihvertfall kaldt nok vann!

Det var ikke til å tro hvor deilig det var å kose seg i den varme sola, gå barbeint i sanda og ha det hyggelig sosialt – med minst 2 meters avstand selvfølgelig. To svaner holdt oss med selskap, og Eikeren lå speilblank og glitret i sola. Noen av trærne begynte å få helt tydelige blader – ikke bare små knopper. Hit vil jeg tilbake, dette vil jeg gjøre mer av!

Det er herlig å kjenne den varme sanda under føttene - for første gang i år

Hjemme ventet 15-åringen og trengte assistanse for å pakke til overnattingstur i det fri. Hun hadde avtalt med 3 venninner å dra på tur, de skulle ligge i hengekøye. Jeg fant frem ryggsekk, sovepose, liggeunderlag, hodelykt mm, og kunne bidra med andre nyttige råd knyttet til klær som egner seg for overnattingstur tidlig på våren. Så deilig å bli spurt om råd av sin tenåringsdatter! Det er virkelig ikke ofte hun har tro på at jeg har noe å bidra med … men friluftsliv tror hun tydeligvis at jeg har greie på.

Etter en tur i butikken for å handle oste-grillpølser og lomper er også turmaten i boks - eller i sekken. «Mamma, synes du jeg skal ta disse skoene (hvite) eller disse (sorte joggesko)»? Jeg ser at min uttalelse: "Ta de sorte joggeskoene" hjelper henne til å ta en avgjørelse, og hun går besluttsomt inn i gangen med det paret hun ikke tar på seg.

Da jeg så hvilke sko som lå igjen i gangen, kom jeg på at jeg alltid må si det motsatte av det jeg egentlig mener!

Venninne-tur i nærmiljøet

Innen alt dette har skjedd, har jeg for lengst skjønt at min «arbeidsdag» sluttet etter møtet med min far i parken fra kl 11-12. I det 15-åringen reiser av gårde på overnattingstur, ankommer min kjære sambygding Trine for avtalt ettermiddagstur. Det er en stund siden vi har gått tur nå, og vi har mye å snakke om. Og vi er like glad i naturen begge to, så vi velger naturskjønne stier i nærmiljøet.

Trine og hunden Nelly er kjempegode turvenner! Vi holder god avstand selvfølgelig

Midt i svarte granskauen! Vi koser oss alle tre, dette er også nærområde.

Bjørn måtte dermed vente litt på middagen, men det tok han ikke så tungt. Han benyttet anledningen (som vanlig) til å skrive mer på sin siste låt, noe han alltid får energi av og som setter ham i godt humør. Ved middagen ser vi hverandre dypt inn i øynene og spøker med at «i dag som vi er alene hjemme er det ikke godt å si hva vi finner på – vi skal i hvert fall kose oss!»

Min sønn ringer og spør om jeg kan hente ham på fotballbanen. Han er jo lenger hos sin far, for ikke å risikere å bringe smitte inn i huset, siden Bjørn jobber med mennesker i høyrisikogruppe. Jeg har spurt om jeg kan kjøre ham litt av og til, det setter både han og jeg pris på. Tips til alle som vil få samtalen på glid med ungdom som ellers ikke er så ivrige på å dele av sine daglige livserfaringer: Ta en biltur! Min erfaring er at ingen ting får praten til å gå lettere. Jeg setter stor pris på disse bilturene.

Rødveis

Vel hjemme har det blitt kvelden, det eneste som gjenstår er fredagskosen, og den gleder jeg meg til! Jeg møter Bjørn i utgangsdøra, han er blek og anstrengt i ansiktet. Hans mor er alvorlig syk, han har rådet sin far å ringe 113, og han selv er på vei ut i bilen for å kjøre til Oslo og bistå sin far.

Jeg ser for meg min svigerfar. Han skulle hatt Kongens Fortjenestemedalje i Gull, VIRKELIG! Med langt-kommen Parkinson sykdom har han egenhendig, helt uten bistand, pleiet sin dødssyke kone i mange uker. Sykdommen har vart i 5 uker nå. De siste ukene har vi skjønt at hun kommer til å overleve, men hun har fortsatt vært veldig dårlig og slitt med å kunne løfte armene. Dette er visst ikke en helt uvanlig ettervirkning av sykdommen, vi har tenkt at det går over med tid. Hvordan takler han situasjonen når svigermor blir hentet med ambulanse? Hvor mye tåler han nå, hvor langt kan strikken tøyes?

Som sagt, Bjørn dro til Oslo. Nå sitter han i døråpningen til verandaen i sine foreldres enebolig, det begynner å bli kaldt. De vet ikke hvor det ble av mor, ambulansesjåførene ringer ikke slik de lovte, og de får ikke kontakt med noe sykehus som vedkjenner seg den ettersøkte. Sykebilen glemte baggen hennes med mobiltelefon og nødvendige saker. Hvis Bjørn går inn i et hus med koronasmitte, blir det karantene på ham og alle han kommer i kontakt med. Far fortjener hjelp og støtte, VIRKELIG. En kinkig situasjon.

Det skjedde mye i dag som jeg ikke hadde planlagt og forutsett. På godt og vondt.

Kjære Gud, jeg vet jeg ikke alltid er så trofast, men glem det akkurat nå: Kan du være så snill og hjelpe svigermor! Amen.