En skikkelig «selvskadedag»! – og betraktninger over en dag

I dag startet dagen dårlig – skikkelig DÅRLIG – og jeg tenkte at dette er Dagen for å gjøre det verste jeg kan komme på mot meg selv. VIRKELIG. Og jeg bestemte meg også for å legge merke til mine egne tanker denne dagen, det kunne bli interessant … Jeg kaller tankene mine for «Tanken» i resten av denne fortellingen.

Først holdt jeg nesten på å hoppe over første økt med lesing i Kanban, før jeg registrerte hva som holdt på å skje:

Tanken: Du vil aldri klare å lese det stoffet nå i så dårlig form som du er. Stakkars, det vil være for slitsomt. Og så fortjener du ikke å holde «skjemaet» og nå ditt eget mål, sånn som du oppfører deg.

Å jasså ja! Den går jeg ikke på! Full av selvforakt setter jeg meg ned og gjør akkurat det jeg ikke har lyst til: Leser to lange kapitler på engelsk i en fagbok. Snakk om «selvskading»! Samtidig som jeg bevisst skyver unna den gode følelsen av å ha fullført et viktig mål for dagen allerede, og til og med syntes det var interessant og lærerikt. Jeg skjønner allerede effekten av å være i dette humøret, og bestemmer meg for å holde på det så lenge som mulig, her kan jeg få gjort mye jeg ikke har lyst til!

Akkurat denne dagen dukket en God Ide opp i hodet mitt, samt et påskudd til å informere min gode Mentor om dette. Det endte med at jeg hadde en hyggelig telefonsamtale og at han verdsette ideen, kanskje han får noe ut av den. Å ta denne telefonen ville jeg normalt aldri hatt «guts» til. Ikke verst! Men jeg minner meg fort på hvor dårlig humør jeg er i, for jeg hadde allerede planlagt å gjøre det verste mot meg selv som tenkes kan – det er så ille at jeg nok ikke hadde fått meg til å sette det på BACKLOG lista i det hele tatt.

Jeg fikk en God Ide!

Den store Pantedagen

Det sier ikke dere noe at jeg samlet sammen alle husets panteflasker og reiste til butikken og pantet dem, og det er jeg glad for. For å finne dem, måtte jeg lete litt i forskjellige rom, og mens jeg først var i gang med å gjøre noe jeg hater, tok jeg med meg søppel på vegen. Etter en god stund var søppelkassene fylt til randen med sammenbrettet papp, plast og restavfall, og bilen var fylt med fire store søplesekker med flasker (samt noen små).

Det er utrolig hva som dukket opp da jeg lette etter panteflasker. Og jeg som trodde vi ikke "Hamstret"!

Ved ankomst parkeringsplassen på Eikersenteret traff øynene mine vaskehallen for biler, og jeg ble mint på noe jeg har utsatt i over et år: Bilen trenger en vask. Det er alltid lang kø, og jeg orker ikke stå i kø. Var det ikke lagt til en ekstra hall ved siden av nå? Jammen, det var to lange køer i stedet for en – og bilene stod med ekstra lang avstand, minst 2 meter. Jeg skjønte at dette var en dag da folk ville benytte det fine været til å pynte bilene sine til påske, når de likevel ikke kunne reise på hytta på fjellet.

En klein situasjon

Det var ingen problem å holde god avstand gjennom kjøpesenteret og frem til flaskeautomaten som stod utenfor den innerste butikken. Godt gjemt mellom fire store søplesekker prøvde jeg å kamuflere meg mens jeg antok folk kikket forskrekket og vek til side rundt meg. Idet jeg setter ned sekkene foran automaten skjer det som helst ikke skal skje: Jeg treffer en bekjent som jeg setter på lista over de jeg helst ønsker å ta meg ekstra godt ut overfor. Ikke sånn som nå: Tatt på fersken med uhorvelig store mengder flasker som ikke bare avslører dårlige vaner og rot, men også lite empati med butikkpersonalet som får jobben med å ordne med flaskeautomaten hver gang det blir for mye for den, og jeg har skitne klær, er ustelt og ser ut som jeg skal i min egen begravelse.

Hva gjør jeg nå???

1. Aksepter situasjonen (OK, men det hjalp ikke så mye)
2. Si noe! Jeg sier «Hei» og «Hvordan går det?» Siden svaret var «Bra», og det ikke var nødvendig å spørre hvordan jeg hadde det (det var nok åpenbart), var det ikke så mye mer å si.
3. Gjør det du kom hit for å gjøre! Jeg pantet flasker til Den Store Gullmedalje, mens min bekjente stod ved nærmeste kasse og ventet på at Påskehandelen skulle passere kassadamen. Det rare var at Tanken, som nå oppfattet ordentlig fare, faktisk valgte å spille på lag!

Tanken: Du store min Heidi, dette gjør du bra! Jeg er sikker på at ingen panter flasker så raskt og riktig som deg! Du gjør rett og slett et imponerende stykke effektivt arbeid!

Jeg valgte å høre på tanken denne gangen, det trengte jeg.

Ca. 150 kr senere, da min bekjente hadde pakket ned alle varene sine og skulle trille vekk handlevognen, stanset hun for en hyggelig prat (i god avstand selvfølgelig!) Jeg skjønte at utfallet av dette møtet kunne ha positive ringvirkninger både på kort og lengre sikt. Så FLAKS! En tanke slo meg: Kanskje tankene mine hadde tatt litt feil av hele denne situasjonen i utgangspunktet?

Lommepenger!

Den store prøvelsen

På veg fra parkeringsplassen, med 718 kroner skattefritt i lomma, kjørte jeg veldig sakte. Jeg var spent på hva Tanken ville si når jeg passerte vaskehallen. Det kom nok litt an på hvor mange som stod i kø. Det viste seg å stå én bil i kø.

Tanken: En bil i kø, Heidi, det er for mye. Husk på hvor utålmodig du er, du TÅLER ikke å vente i kø.
Heidi: Jammen, var det ikke to vaskehaller nå?
Tanken (litt forvirret, men henter seg fort inn igjen): Den nye er nok ikke i funksjon. Du ser det er ingen inne i den. Hvorfor tror du damen i bilen ved siden av venter på at det blir ledig i den andre?

Det kunne jeg ikke svare på, men jeg så at alt stemte som om vaskehallen faktisk var operativ. Grønne lys og et skilt som oppfordret: Kjør Frem! Jeg kjørte prøvende frem mens jeg observerte tankens neste trekk.

Tanken: Du prøver deg ja, det kommer du til å angre på. Dette er enda en ny automat, og du vet hvor vanskelig det er å lære seg alle disse nye måtene å bruke vaskehaller på. Dessuten kommer du til å måtte velge Program, og du som er så gjerrig kommer til å ta det billigste, og da er det ikke noe vits i å gjøre det engang så møkkete som denne bilen er nå!

Det var for sent. Den første linja i bruksanvisningen oppfordret: «Sett inn kredittkort». Jeg åpnet vinduet og lette etter kredittkortet mitt, mens Tanken som nå begynte å få panikk nærmest ropte: «Ikke gjør det! Du kommer ikke til å huske PIN-koden! Tenk hvor flaut det er å måtte rygge ut av en vaskehall kø fordi du ikke husker PIN-koden!»

Før jeg visste ordet av det satt jeg i bilen med såpe på alle kanter, og kjente en behagelig risting i bilen mens automaten foretok «understells vask». Jeg tok det dyreste programmet, dette er jo tross alt en ordentlig «Selvskadedag»!  Og det tikket inn fornøyde meldinger på telefonen fra både mor og far som har tatt en dagstur på hytta og nyter våren på det vakre stedet. Jeg svarer: «Å, så koselig :-) Jeg panter flasker og vasker bilen».

Vel ute av vaskehallen, med noe som jeg antok var en flunkende ren bil, var det vanskelig å unngå å kjenne på godfølelsen. Men jeg klarte å hente meg inn i siste øyeblikk. Det var tanken som hjalp meg:

Tanken: Kaller du dette å vaske bilen? Hallo, du har jo ikke løftet en finger! Du har bare sittet og latet deg mens maskinen gjorde jobben! Det kunne hvem som helst ha gjort, dette er ikke noe å være fornøyd med. Dessuten, tenk hvor møkkete det er inni bilen! Du kan ikke flytte en gul lapp til DONE kolonna før du har vasket den inni også.

Jeg kjente hvor sliten og utmattet jeg følte meg, og tenkte at jeg er helt i rute. Hvis jeg bestemmer meg for å vaske bilen inni når jeg kommer hjem, har jeg virkelig satt prikken over i-en – Dette er en ERDENTLIG Selvskadedag.

Bilen får sin grundigste vask inni noensinne, med rydding, støvsuging, vindusvask med nal og såpevask etterfulgt av rent vann. Jeg satte siste hånd på verket da Bjørn kom hjem fra jobb. Han var fullstendig klar over hvilket humør jeg var i da han dro på jobb, og var nok spent på hvordan denne dagen hadde gått for meg.

Bjørn: «OJ, har du vasket bilen?»
Heidi: «Ja»
Bjørn: «Det ser jeg, jeg kjente den nesten ikke igjen!»

Mazda 2: Så god som ny!

JEG ELSKER DEN MANNEN! Jeg bestemte meg umiddelbart for å avslutte selvskadedagen og hvile på mine laurbær det som var igjen av kvelden. Etter en god dusj med såpe og varmt vann stod middagen på bordet, i god Bjørnestil: Ikke hjemmelaget fra grunnen av, men du verden så godt det smaker å få servert ferdig mat!

Jeg hadde ikke tatt et eneste bilde i dag. Fotografering er det beste jeg vet, og jeg hadde kommet til å bli i godt humør. Da Bjørn lurte på om jeg kunne hjelpe ham med et cover-bilde til hans nye låt var det ikke "nei" i min munn - jeg setter faktisk veldig pris på å få være "hoff-fotograf" for plate-covrene hans!

Det var vanskelig å slutte å gjøre ting jeg ikke liker og har tendens til å utsette, så jeg rakk til og med ukens rengjøring i huset før vi satte oss ned foran PC ‘en til koselig Quiz med storfamilien. Dette er et tiltak som har oppstått i forbindelse med Koronapandemien, og spørsmålene blir laget på rundgang. Det er alltid hyggelig å føle at vi gjør noe sammen, selv om vi ikke kan treffes. Og for aller første gang: Vi vant omgangen!

Jeg begynte virkelig å like denne dagen. VIRKELIG. Enda en telefon til en bekjent for å ordne med noe jeg har utsatt et års tid, som det også kan komme noe spennende og godt ut av på sikt. Før jeg inntok horisontal stilling for natta tok jeg en kikk på Kanban-tavla og flyttet over to gule lapper: Rett fra BACKLOG til DONE. Det var: «Vaske bilen» og «Gjøre rent». Deretter skrev jeg to nye lapper og klistrer dem rett inn i DONE: «Pante flasker» og «Kaste søppel: Papp, plast og restavfall». Med hendene i siden betraktet jeg dagens verk og observerte Tankens siste ord for dagen:

Tanken: Jeg synes du fortjener en 6’er for dette!

Et tre jeg liker

Takk for at det finnes dager hvor humøret er så «fandenivoldsk» at jeg får gjort unna oppgaver som ellers ikke hadde havnet i BACKLOG engang. Takk for maten på bordet, hyggelig selskap og spennende nye relasjoner. Og sist men ikke minst: Takk for nye Gode Ideer!

Hør gjerne på låta «Dagen i dag» med Audun Myskja: