Hvor ble det av Svigermor? – og historien om den blå baggen

I går fortalte jeg historien om hvordan Svigermor ble hentet i ambulanse og Bjørn reiste innover til Oslo for å støtte sin far. På verandaen til sitt barndomshjem stod en forholdsvis pjuskete far med en blå bag i hånda: «De kjørte fra denne!»

Bildet er arrangert

Den Blå Baggen  

Bjørn oppfatter raskt at det aller viktigste nå handler om å få levert Den Blå Baggen til mor. Far bryr seg hverken om penger eller rent undertøy, men mobiltelefonen skulle han gjerne sett at hans kone var i besittelse av.

Hvor kan sykebilen ha kjørt henne? Ambulansesjåførene lovte å ringe og fortelle det. Og så de som var så søte! Svigerfar oppfattet at sjåførene var kvinner, noen detaljer var umulig å spotte under alt smittevernutstyret, men han var overbevist om at de var veldig søte. En stund var arbeidsteorien at sykebilen måtte ha kommet noe ut av kurs og havnet i Bermuda-triangelet. Da er det ikke sikkert vi ser noe mer til Svigermor. En annen teori dukket også opp etter hvert: De kan ha fått et annet oppdrag før de kom frem og glemte avtalen. Det kan vi forstå, så travelt helsevesenet har det nå for tiden.

Foto: Vegard Wivelstad Grøtt (NTB scanpix)

Bjørn ringer alle sykehus han klarer å komme på, og det er mange av dem i Oslo. Han ringer A-Hus, Aker, Ullevål, Diakonhjemmet, KAD (Kommunal Akutt Døgnenhet) og Rikshospitalet i tur og orden.

Det tok litt tid å bli kjent med alle sammen og hvordan de var koplet sammen i samarbeids-nettverk. Nå har han lært at Aker, Ullevål og Rikshospitalet er knyttet sammen i enheten OUS (Oslo Universitetssykehus). Utenom åpningstid har de felles sentralbord. I de fleste tilfeller har de tilgang til hverandres pasientregister, men i enkelte tilfeller vil det være nødvendig å ringe hvert enkelt sykehus. Uansett, det var ikke napp å få. Ingen hadde registrert svigermor som pasient – hun var sporløst forsvunnet.

Det ble en sen og kald kveld, men Bjørn valgte å ikke gå inn i huset. Dermed slipper både han og alle han kommer i kontakt med (f.eks. meg) å komme i 14 dagers karantene. Bjørn er jo også selv i risikogruppe, så jeg var lettet da jeg hørte dette. Klokka 23 tok Bjørn inn på Hotell Borgen, i hjemmet til sin barndomskamerat og bandmedlem, som bor rett i nærheten. Det var en genial løsning! Vennen jobber på hjemmekontor med minimal smittefare.

Om å være ute i hardt vær: Fra Dagstur til Hytta ved Farrisvannet en uke tidligere.

Sykepleier-sønn Bjørn tar oppdraget

Bjørn gav sin far beskjed om å ringe umiddelbart om han hørte noe. Han sov med alle klærne på, klar til å være på pletten umiddelbart. Neste morgen ringte han sin far kl 06:45 – «Har du hørt noe?» Det hadde ikke svigerfar. Han tok telefonen umiddelbart og hadde åpenbart stått opp, om han i det hele tatt hadde lagt seg, og mest sannsynlig hadde også han beholdt alle klær på for å være i full beredskap.

Bjørn var tilbake på verandaen litt før klokka syv, i det sola stod opp. Han mente at sykehuset begynte å våkne på denne tiden, og at dagskiftet var på veg inn. Vi hører om mennesker som får uante krefter der de løfter biler og utfører andre mirakuløse handlinger. Bjørn ser på sin pjuske far som fortsatt tviholder på Den Blå Bagen og ser på ham med bedende øyne, og bestemmer seg for at ingen skal stoppe ham fra å levere den til sin mor.

Ny ringerunde: «Har dere registrert min mor?» Og oppgir mors navn og fødselsnummer. Tredje telefon resulterte i en dose kjeft: «Har ikke du akkurat ringt?» Så var han altså satt over til et felles sentralbord. Far og sønn ser på hverandre og blunker. Bjørn: «Nå fikk jeg kjeft!» Faren nikker bifallende. Det er en god forskjell i vekt, volum og interesser på de to mennene, men denne situasjonen har gitt dem enda tettere bånd.

Da sola stod opp satt Bjørn allerede på verandaen sammen med sin far og tok på nytt fatt i å finne Mor.

Endelig napp!

Den 15. telefonen gav endelig resultater. Bjørn opplyser navn og fødselsnummer, og KAD svarer: «Du vet ikke noe om en blå bag du?» Bjørn puster dypt og opplyser: «Den står jeg med i hånda nå. Kan jeg få lov til å levere den?» 

Det viser seg at sykehuset har ringt all verdens ambulanser og andre sykehus i forsøk på å finne den forsvunne blå bagen, som svigermor var skråsikker på at hun hadde i hånda da de bar henne inn i ambulansen. Litt morsomt var det at Bjørn og pleieren begge husket samtalen de hadde kvelden før: Samtale nr. 2, på et tidspunkt da svigermor ikke var blitt registrert i systemet enda.

Svigermor hadde kommet på avdelingen langt på natt, etter utredning på Akuttmottaket. De hadde prioritert å ta hånd om pasienten foran å skrive pasientjournal. Det kan vi forstå, med det harde presset det er på helsepersonell nå for tiden.

Kort tid etter ringer Bjørn på avtalt ringeklokke og svarer det avtalte kodeordet «Er her med en bag til min mor» til Porttelefonen. Ut kommer en sykepleier i månedrakt: Fullt smittevernutstyr med smittefrakk, munnbind og full pakke, og en gul smittepose i hånda. Hun ber Bjørn vennlig om å sette baggen på bakken og gå fem skritt bakover. Så pakker hun den blå baggen i posen, uten å berøre den, som man håndterer hundebæsj med hundepose. Sykehuset vet fortsatt ikke om mor er koronasmittet eller ikke.

KAD (Kommunal Akutt Døgnenhet) tilknyttet Aker sykehus

Telefonen ringer

Sykepleieren stiller Bjørn noen spørsmål om når mor kan ha blitt koronasmittet. Takker så for hjelpen og går inn igjen med månedrakten – OG en gul smittepose med en blå bag i.

Bjørn tar ringerunden til de han vet sitter og venter på rapport: Først Far selv, deretter Søster og meg og svigerfar. Klokka er rundt 8 på morgenen. Rapporten lyder: Blå Bag avlevert!

Det går ikke mange minuttene før telefonen hans ringer: Det er Mor selv! Det er en ubeskrivelig god følelse å høre stemmen hennes – de har jo ikke hørt et ord fra henne, og når hun er i stand til å ta en telefon konkluderte han med at Hun lever! 

Stemmen avslørte at mor er blek men fattet. Hun gir ham en beskrivelse av hvordan hun opplever at hverken armer eller bein virker – hun klarer ikke å røre dem. Smertene er ubeskrivelige.

Hvitveis

Planer

Det blir mange telefonsamtaler i dagene som kommer, og løpende kommunikasjon med mobilen fra Den Blå Baggen. Sykepleier Bjørn gir mor gode råd: «For guds skyld, ikke la dem sende deg hjem nå!» Det ville vært helt uforsvarlig å sende svigermor hjem når hun ikke kan røre armer og ben. Bjørn bidrar med den ene planen etter den andre for å forhindre denne katastrofen.

Plan A: Si at du slår hvis de sender deg hjem!

Svigermor følger rådet. De blir ikke særlig bekymret, hun klarer jo ikke å løfte armene.

Plan B: Si at jeg (Bjørn) kommer og slår!

Svigermor følger rådet. De blir fortsatt ikke bekymret, ingen slipper inn i sykehuset.

Plan C: Få tak i en sykepleier som kan gi litt ekstra! Prøv å få hjelp til å finne ut hva som feiler deg.

Sykehus i dag er ikke innrettet slik at de hjelper pasienter utover akutt behandling. De blir sendt hjem umiddelbart etter akutt førstehjelp, og må kontakte fastlege for videre utredning. Deretter blir det søknader og helsekø og «fandens oldemor», det er både energi- og tidkrevende, for ikke å snakke om smertefullt.

Det siste som skjer for svigermor denne lørdagen, er å bli flyttet ut av isolatet for smittevern. Hun hadde fått svar på Covid-19 testen som konkluderte at hun ikke er smittebærer (lenger). Dette er en stor lettelse. Det er litt av noen prosedyrer personalet må igjennom hvis hun trenger hjelp til å få litt vann eller gå på toalettet: Fullt smittevernutstyr fra topp til tå. Iblant tar det så lang tid å iføre seg dette at det tar FOR lang tid …

Fra Aftenposten sin Facebook side

En «enkel» pasient

Jeg ser det levende for meg når svigermor forteller: «De er så søte og snille på sykehuset, og vet ikke det beste de kan gjøre for meg! Jeg fikk så god service, du verden som disse pleierne står på fra morgen til kveld. Og så god mat jeg fikk servert! Eller, altså, hvis jeg ikke syntes den var all verden og ikke hadde noe matlyst, passet jeg meg i hvert fall for å si det! Så snilt av dem å gi meg mat …"

Hun fortsetter: «Og for å være ærlig Heidi, så er jeg nesten litt flau på vegne av min egen rase, for det var ikke alle som utviste takknemlighet. Tvert imot: Noen av pasientene rundt meg var direkte utakknemlige og hadde så dårlig oppførsel at jeg fikk helt vondt av helsepersonellet» - uttrykker hun oppbrakt.

Min svigermor var nok ikke den vanskeligste pasienten de hadde med å gjøre på sykehuset.

Vill-eføy, av den litt "gammeldagse" typen - fra Dagstur til Hytta

Etterord: En sykepleier gir litt ekstra

Svigermor er ikke dum, det har du sikkert skjønt nå. Hun har en plan. På den nye avdelingen dukker det søndag morgen opp en moden og erfaren sykepleier i sin beste alder, ikke så altfor ulik alder som henne selv. Pleieren gjenkjennes på lang avstand da hun nynner og synger i gangene, og svigermor sitter klar når sykepleieren entrer rommet.

Svigermor: Jeg hører deg på lang avstand, fordi du synger i gangene!

Moden erfaren sykepleier: Ja, jeg synger hele tiden, jeg kan ikke noe for det!

Svigermor: Det er så koselig å høre på! Synger du i kor? (Det gjør svigermor, hun elsker det).

Sykepleieren synger ikke i kor.

Svigermor: Det burte du begynne med!

De to får god kontakt. Svigermor forteller siste ukers historie om hvordan hun ikke har fått hjelp, og sykepleieren blir forskrekket: «Slik skal det ikke være! La meg se hva jeg kan gjøre».

Det går noen timer. Sykepleier kommer tilbake med en mann som viser seg å være overlege fra Neurologisk avdeling. Han hører svigermors historie og bekrefter: «Slik skal det ikke være! La meg se hva jeg kan gjøre». Han har en mistanke og tar nye prøver.

Overlegen bruker flere timer denne søndagen på å analysere prøvene, og på ettermiddagen har svigermor fått en diagnose som lar seg behandle. Dette er mest sannsynlig en senvirkning etter koronavirus-infeksjon. Medisineringen starter allerede samme kveld, og virkningen er merkbar allerede neste dag.

Resultatet er at svigermor kan humpe hjem på krykker når hun blir sendt hjem på mandag, i stedet for å trilles i rullestol. Hun har sannsynligvis spart seg for lange ventetider og mye smerte og frustrasjon i sykehuskø. Kuren er en skikkelig hestekur med kraftig dose av sterke preparater – Ja, kuren virker godt, men medisineringen skal stoppe brått og brutalt etter 14 dager. Da er planen at hennes eget immunforsvar skal klare resten. Overlegen har opplevd at dette har fungert med godt resultat – i hvert fall én gang før.

Svigermor er over seg av optimisme og takknemlighet.

Kjære Gud, takk for at du hørte mine bønner! Jeg skyller deg en, jeg tar den …

Takk for at vår kjære hustru, mor og svigermor igjen har klart brasene på mirakuløst vis, og vist oss hva mot, utholdenhet, takknemlighet og utrettelig optimisme kan få til. Takk for at Den Blå Baggen kom til rette, slik at ekteparet kunne holde fortløpende kontakt. Takk for at sykepleier-sønnen fikk lov til å bidra - den som var aller mest glad for det var nok Bjørn selv. Og takk for at det finnes helsepersonell som yter litt ekstra og bidrar til store løft for sine pasienter!

Hør gjerne Edvard Griegs sang fra Peer Gynt: Den vakre "Solveigs sang":