Når de vonde følelsene tar overhånd – og hva som hjelper meg

Jeg har lyst til å fortelle hvordan jeg selv reagerte på hendelsen med min svigermor, som fortalt i innleggene den 17. og 18. april. Det er fordi jeg har bestemt meg for å bli bevisst egne tankemønstre og følelser, og hvordan de påvirker hvordan jeg har det og reagerer – fysisk og psykisk. En ting er å lese og lære teoretisk om hvordan «man skal tenke positivt», noe helt annet er å gjennomføre det i praksis når hele kroppen er i alarmberedskap og opplever dødsangst.

Angst

Situasjonen ble kastet på meg uten forvarsel, og jeg var i en tilstand av å ha mistet kontrollen før jeg oppdaget hva som skjedde. Bjørn forsvant, og jeg visste ikke når jeg kom til å høre fra ham. Svigermor var fryktelig syk, vi visste ikke om hun kom til å overleve – eller i hvilken tilstand. Svigerfar trengte støtte og hjelp – VIRKELIG. Hvis Bjørn gikk inn i et hus med potensiell koronasmitte, ville det bli 14 dagers karantene på ham selv og alle han kom i kontakt med. Og så videre … Planen om hvordan evakuere 15-åringen, som akkurat nå befant seg i en hengekøye ute i skogen, over til sin far stod klar i hodet mitt.

Klar til avgang - Overnatte i hengekøye i skogen

Min førstehjelp var å sette meg ned og skrive blogginnlegget «Dagen blir ikke alltid som jeg tror – på godt og vondt». Jeg var veldig fornøyd med at jeg klarte å styre tankene inn i en kreativ prosess og få satt litt ord på den sjokkartete opplevelsen. Usikkerheten var noe av det verste, og jeg følte at jeg fikk frem dette – i hvert fall mellom linjene.

Klokka 22 var historien nedtegnet så langt den hadde kommet, jeg skrudde av PC’en og Bjørn ringte og avla rapport. De hadde ikke funnet Mor, han hadde ikke gått inn i huset, og han hadde fått seg losji på Hotell Borgen rett i nærheten. Jeg gikk optimistisk og la meg, og tenkte at når jeg sovner glemmer jeg alt dette for en liten stund.

Soving pleier ikke å være noe problem for meg, så jeg ble overrasket over å oppdage at jeg ble sittende i timevis i senga og se ut i lufta. Tankene kom og gikk, her var det ikke snakk om mye bevissthet. Jeg skjønte at det kunne jeg bare glemme, min oppgave nå var bare å «stå» i det og akseptere at sånn er det nå. Jeg kjente på hvordan panikkangst fikk det til å knyte seg rundt i kroppen, særlig magen. Hodet føltes som en levende bikube. Hver gang jeg ble bevisst rakk jeg å tenke at «kanskje jeg bare skal legge meg ned», men rakk ikke å gjøre det før jeg ble «bevisstløs» igjen. Klokka var godt over 01 før jeg klarte det. Deretter lå jeg lenge med samme problem liggende.

Kilde: Healthywomen.org

Morgenøvelser

Neste morgen våknet jeg tidlig, skjønte at det hadde vært få timer søvn og at nå begynte det samme igjen – jeg kunne bare glemme å sove. Hva var dette for noe? Morgenrutinene er så automatiserte og går så på autopilot at jeg befant meg ute i skogen før klokka 07. Men der stoppet det. Jeg ble stående nesten urørlig mens tiden gikk. Heldigvis hadde jeg god tid.

Første ståsted – Oppvarming

Det er litt lettere å ha glimt av oppmerksomhet når jeg er ute i naturen. Her er jeg vant til å legge merke til detaljer om fugler, trær, lys, temperatur og av og til dyr som jeg ser fra mitt ståsted. Siden jeg kommer til det samme stedet på fridager jeg er hjemme, er dette et sted jeg er godt kjent med og hvor jeg føler meg trygg. Jeg tror fuglene kjenner meg, for de varsler ikke når jeg kommer, det er mer som de hilser meg velkommen. Står jeg for lenge urørlig, vil de gjøre alt de kan for «å vekke meg til live» igjen.

Rødstrupa er en av de ivrigste til å få kontakt

I de små glimtene av oppmerksomhet, godt hjulpet av naturen, rakk jeg å ta en beslutning om at nå vil jeg akseptere denne situasjonen og legge merke til hvordan jeg håndterer den. Jeg står midt i skauen med en intensjon om å gjennomføre morgenøvelser – altså røre på meg i kjente bevegelser som jeg pleier å gjøre hver dag – så hvorfor gjør jeg det ikke? Jeg VIL jo! I stedet legger jeg merke til at pusten også er helt låst.

Jeg vet at morgenøvelsene virker, det er derfor vekkerklokka står på 05:18 på hverdager og jeg aldri hopper over dem, de gjør dagen min bedre. Jeg tenker det er fordi jeg får flyt i kroppen og at hele systemet fysisk, mentalt og følelsesmessig får en god start. Virkemidler er fysiske bevegelser i samarbeid med pust og tilstedeværelse. Noen ganger går øvelsene litt tyngre, noen ganger lett. Noen ganger videreutvikler jeg dem. Bjørn pleier å spørre: «Hvordan gikk øvelsene i dag?» Svaret forteller mye om hvilken form jeg er i, og hvilket utgangspunkt denne dagen har. I dag klarte jeg ikke å røre meg.

Mot normalt hadde jeg i dag tatt med meg mobiltelefonen. I 8-tiden ringte Bjørn og avla rapport. Det hjalp litt: Svigermor hadde fått den blå baggen og hadde ringt: Hun lever! Takk & lov.

Ekornet er stadig i farten rundt meg

Neste sted – Jeg kommer litt på glid

På fridager pleier denne morgenturen å vare i drøye 2 timer. Jeg koser meg ute i skogen, og smått om senn endrer øvelsene seg – det er spennende. Nå for tiden pleier jeg å bevege meg rundt på 3 forskjellige steder i samme skogholt. Oppvarmingen foregår på det første stedet. Hoveddelen på det andre og avslutningen på det tredje. Hva som inngår i oppvarming, hoveddel og avslutning varierer, men jeg opplever at det skjer noe når jeg flytter meg til et nytt sted. Det gir på en måte mulighet til å oppleve alt fra et nytt perspektiv.

Etter en og en halv time uten å klare å gjennomføre de kjente oppvarmingsøvelsene, følte jeg at tiden var inne til å akseptere dette og prøve lykken på neste sted. Det ligger 30m bortenfor det første, men er et helt annet miljø.

Nå skjedde det noe. Før jeg forlot det første stedet hadde jeg klart å ta en beslutning om at jeg ønsket en endring. Nå hadde jeg tenkt og fundert lenge nok. Hver gang jeg ble det minste oppmerksom, ville jeg starte en bevegelse. HVER GANG. Uten å kritisere meg selv fordi jeg mistet den igjen. Og jeg skulle være super-oppmerksom på hvilke tanker som surret i bikuben. Det MÅTTE være mulig å finne ut hvorfor jeg ikke rører på meg, når jeg VIL så gjerne! Jeg er fullt av nytt mot når jeg ankommer neste sted.

 En dialog med Tanken

Tanken: Du orker ikke. Du er helt utmattet.

Heidi: Jo da, det går fint, det er ikke noe i vegen med fysikken min.

Tanken: Du trenger å konsentrere deg om å tenke igjennom alt som har skjedd, og prøve å forestille deg hva som kommer til å skje videre.

Heidi: Det er riktig. Det har jeg gjort lenge nok nå, det kommer ikke noe mer godt ut av det. Faktisk går det ut over min egen helse om jeg tenker mer på det nå.

Tanken: Du må oppføre deg solidarisk med de som står i krigen og faktisk gjør en innsats for å redde liv og helse. Du kan ikke ha det bedre enn dem.

Heidi: Det gjelder å se forskjell på hva jeg kan gjøre noe med, og hva jeg ikke kan gjøre noe med. Og akseptere hvordan det er akkurat nå.

Tanken: Tenk om svigermor dør.

Heidi: Jeg vet. Det beste jeg kan gjøre nå, er å finne meg selv igjen. Først da er jeg i stand til å håndtere krisesituasjoner.

Tanken: Jeg synes du oppfører deg alt annet enn empatisk! Faktisk veldig egosentrisk.

Heidi: Unnskyld meg, men nå tror jeg du gjør lurt i å gå litt i deg selv.

Tanken (begynner å bli febrilsk): Du må ikke bevege deg!

Heidi: Hvorfor ikke? Vær helt ærlig nå.

Tanken: (blir helt stum)

Heidi: Hallo? Hvor ble du av? Jeg vet du er der!

Motstanden: Ikke se på meg!

Heidi: Klart jeg ser på deg! Jeg ser rett gjennom deg!

Tanken: Eh …

Heidi: Ja, så der er du. Du prøvde å gjemme deg bak Motstanden! Den går ikke. Nå, spytt ut. Hvorfor skal jeg ikke bevege meg? Og vær ærlig!

Tanken, som ikke lenger hadde noe å skjule seg bak og hadde blitt trengt opp i et hjørne, hadde ikke noe annet valg enn å være ærlig.

Tanken: For det hjelper på Flyten. Du kommer til å få igjen pusten. Og da snur den negative spiralen.

Heidi: Jammen så fint! Det er jo det jeg VIL. Hvorfor vil ikke du det?

Tanken (gir opp): Da vil du gå inn i oppmerksomt nærvær. Der er det ikke rom for meg. Du kommer til å DØ.

Heidi: Sorry, jeg kommer ikke til å dø. Men kanskje du gjør det, og det er like greit, jeg trenger ikke deg. 

Jeg er ikke tankene mine

Rødveis & Blåveis i skjønn forening

Denne dialogen foregikk i løpet av den neste timen, og jeg hadde gradvis klart å komme igjennom flere og flere av bevegelsene. Pusten begynte gradvis å komme tilbake. Jeg merket at jeg var på glid, og ble oppslukt av prosessen. Det motiverte meg til å stadig vende tilbake til å observere hvordan Tanken prøvde å avlede meg tilbake til bevisstløshet og låst pust og kropp.

Hegg - som fikk blader før de andre trærne fikk knopper

Siste stoppested – i mål!

Tiden var inne for å bevege seg over til det tredje stedet for å gjennomføre en avslutning på Morgenøvelsene. Mens jeg gikk de 40 meterne kjente jeg på godfølelsen av hva jeg faktisk hadde oppnådd på sted nummer to, jammen var det en betydelig forbedring fra sted én!

Og miraklet har skjedd: Avslutningsøvelsene gjennomførte jeg upåklagelig, med full oppmerksomhet og god pust, som om jeg ikke skulle være i panikkangst eller slite med vonde følelser og tanker.

Har jukset litt her, bildet er hentet fra Morgenøvelser på Mallorca i 2017

 En god dag

Vel hjemme igjen traff jeg Bjørn som stod og lagde frokost: Bokhvete og havregrøt med mørk sjokolade (helgevarianten, jeg kan ikke stoppe ham i det!) Jeg følte at jeg hadde kontroll på meg selv igjen og kunne snakke om alt som hadde skjedd fra et helt annet perspektiv enn der jeg var i panikkangst. Etter en god frokost gikk Bjørn og la seg, han klappet helt sammen og sov i nesten et døgn. Selv dro jeg på Dagstur til Farris, der min kloke far kvelden før hadde invitert meg til å komme og rake løv på plenen.

Far visste godt om utfordringene våre da han inviterte til Hyttetur kvelden i forveien. Og jeg visste godt at å rake løv og være sammen med mine foreldre (i god avstand selvfølgelig!) ville være en perfekt måte å komme igjennom denne dagen på.

Sannheten er, at da jeg forlot skogen i 10-tiden denne morgenen, hadde jeg lagt bak meg det som kunne hindre meg i å oppleve en god dag – til tross for omstendighetene. Og jeg hadde fått en ny erfaring – den vil jeg ta med meg videre!

Blåveis & hvitveis i skjønn forening

Takk for muligheter til å lære å håndtere vanskelige tanker og følelser! Takk for Naturen som alltid er tilgjengelig og bidrar med uvurderlig støtte. Takk for utholdenhet til å stå i det som er vondt, og ikke minst takk for at det er mulig å leve med både det ene og det andre, fra en tilstand av tilstedeværelse!

Jeg anbefaler å lytte til «Eg Ser» av Bjørn Eidsvåg: